*coarce-translation of this article: the-earthbound/

av Edward C. Randall- (han skrev flere bøker om emnet som ble  utgitt for mer enn hundre år siden.)

"Det var kun noen få netter i løpet av årene med vitenskapelig forskning, at jeg ikke snakket med jordbundne åndemennesker, og vanligvis med flere, og jeg har lært mye om tilstanden deres.

«Hva skaper den jordbundne tilstanden?» er det første spørsmålet som med rette stilles. Jeg svarer, slik jeg har fått svar på tusenvis av ganger:

«Livene de levde, og forholdene de skapte for seg selv, for som et menneske sår, skal han høste.»

Naturlovene, lovene vi lever under, er ikke bare faste og bestemte, men evig rettferdige!!!

Tanker er "ting/reelle/'som fast meterie'- på astralplanet"*, og hvert øyeblikk de utstråler fra hvert individ, legges noe til dets karakter. Den blir beriket eller forarmet, og hvis det ikke utstråler noe lys fra den, holdes den fast ved sin oppløsning i de lavere plan som sirkler rundt denne kloden. Den egoistiske karakteren, som gjerrigmannen i «Klokkespillet i Normandie», den grusomme, den umoralske og løsaktige, tyven, morderen – er det ikke rettferdig at de gjettes sammen til de har overlevd hver gale handling, levd den riktig og fått erstatning, og dermed kvalifisert seg til å bli tilknyttet en finere gruppe? Rettferdigheten som møter menneskesjeler ved grensen er fullstendig. De går inn i en tilstand som er deres egen skapelse. De finner det lyset som de utstråler, og ikke mer. Det er ingen flukt i livet etter døden fra konsekvensene av ting som er gjort og utført på dette. På dette plan, så nært jorden at det i virkeligheten er en del av det, holdes de onde, de ondsinnede og lave, og alle de som ikke har oppnådd noen åndelig utvikling.

        *det er dette som skaper slik forvirring/tanke-kaos for den uforberedte materialist, jf.bl a MARTINUS.(se også del 1 av denne film)

Dette planet har forskjellige stadier. Noen er i totalt mørke, noen i "evig skumring"; alt i alt er det, i beste fall som en 'skumringssone' mellom den åndelige og den fysiske verden. Her hersker gamle lyster, tanker og selviske begjær som før. I denne sonen forblir/tanke-"fanges" en stor masse slike uutviklede mennesker av samme generelle karakter, men ønsket om åndelighet/åndelig innsikt og FORSTÅELSE, er  ikke større enn da de levde i den fysiske kroppen. Tilstanden deres er nå faktisk "mye verre" enn da de var i denne/vår fysiske, verden, for der har ikke  muligheten for "å våkne opp".

Der sammenholdes de av den store tiltrekningsloven, med de av lignende karakter, slik at disse, som alle lever i 'kollektiv mental fattigdom', forblir der inntil de har et ønske om 'bedre ting'. Dette aktiveres naturlig ved at de på et tidspunkt i sin desperasjon av forvirring, rent instinktivt begynner å rope om hjelp, altså formulerer de en BØNN, et rop om hjelp, selv de "aldri har bedt før". Dette beskriver Martinus så fint i sin bok 'VEJEN TIL PARADIS'.

(link til mer om den boken.

or in english

Så de arbeider seg sakte ut av forvirringen ved egen innsats, men arbeidet og veien som fører til sonene av lykke og fred, går altså først via de mørke og dystre soner, som også belyses i filmen linket over.

I mine samtaler med jordnære åndemennesker fant jeg aldri to helt like, like lite som de kan finnes to like skjebner 'her'. Den forandringen [døden] verken forandret eller forbedret dem. Dette er tydeligvis 'Helvete', som er så mye omtalt og fryktet.

Jeg husker så mange som har fortalt om hvor grufulle de hadde det  i sin tilstand, at det er vanskelig for meg å velge ut bestemte personer, for jeg har hatt en samtale med et så stort antall. (dette var for hundre år siden, og idag er SÅ mange slike beretninger å høre/se online.) Det er som å se maleriene i Europas fremste gallerier. Det er mange, men noen skiller seg tydelig ut. Dette er historien fortalt av én:

«Jeg var ikke en god mann blant mennesker. Jeg var egoistisk, grusom, tok menneskeliv, og ble, som jeg nå vet, drept mens jeg begikk en forbrytelse. Da jeg våknet, var det veldig mørkt, og uten å vite hva som hadde skjedd, ropte jeg i sinne, men mine ledsagere kom ikke. Stemmen min ekko'et tilbake til meg igjen og igjen, og jeg begynte å tro at jeg var i en hule. Jeg reiste meg og famlet rundt i mørket, men jeg kunne ikke finne veggene, selv om jeg gikk i timevis. (samme beskrives i denne artikkel om samme emne.Rø.anm.)Jeg følte ikke sult eller tørst, og dager og måneder gikk, mens jeg stadig lette etter veggene som kastet tilbake ekkoet av mine rop. Kan du forestille deg følelsen du ville ha, å være fortapt i en åpen skog med solen på himmelen, for ikke å snakke om å være fortapt i mørket?.»

«Etter veldig lang tid så jeg et lys, og da det nærmet seg, så jeg at det skinte eller strålte fra en manns skikkelse. 'Min bror,' sa mannen, 'du er i åndelig mørke; hvordan kan jeg hjelpe deg?' Han kom og rakte ut hendene og ville berøre meg, men jeg var målløs og løp av gårde i frykt. Deretter, da jeg så et lys, gjemte jeg meg, i frykt for at jeg ville bli arrestert, for på det tidspunktet visste jeg ikke at jeg hadde forlatt min fysiske kropp. Jeg ble desperat, og neste gang et lys nærmet seg, ventet jeg. En mann kom til meg, fra hvis kropp strålte lys,  og sa: 'Hva ønsker du?' Jeg svarte: 'Jeg vil ut av dette fengselet.'

'Du er ikke i fengsel; du er død.'

Jeg forbannet ham for å ha kommet med slike tåpelige uttalelser, og han var borte.

«Igjen var jeg alene i mørket. Hvor lenge dette fortsatte vet jeg ikke, for siden det ikke var noen dager, kunne jeg ikke telle tiden. Igjen kom en til meg, og igjen ba jeg om å bli løslatt fra fengselet mitt. Han svarte rolig og vennlig: «Du er ikke i fengsel; du er en ånd.»

Det virket absurd for meg, for jeg var i live; men jeg lyttet, og han fortalte meg at «jeg hadde gjennomgått forandringen» og hadde med seg en annen, en kunstner, som tegnet bilder av min ungdom og ansiktene til mine barndomsvenner, og én etter én skisserte de handlingene, gjerningene og feilene jeg hadde gjort. Så sluknet lyset, og de var borte, og jeg ble alene igjen med å tenke.

«Da jeg fullt ut hadde kommet til å forstå min tilstand og angre på den urett jeg hadde gjort og lidelsen jeg hadde forårsaket, kom det et ønske om å gjøre det jeg kunne for å gjøre opp for meg. Så kom andre åndemennesker for å oppmuntre meg og foreslå hva jeg måtte gjøre for å oppnå åndelig vekst og, med den, lyset.

men- Ikke én tilbød seg å ta min byrde eller å gjøre om den urett jeg hadde gjort; det var for meg å forandre meg; de bare pekte ut veien. Jeg ble fortalt at det ikke fantes noen som kunne tilgi meg, bortsett fra de sårede; ingen frelser utenom meg selv.»

«Steg for steg gikk jeg fremover; time for time gjorde jeg opp for alt og levde på nytt hver ting jeg hadde gjort galt, og levde det nå riktig; og dag for dag, slik man teller tiden, gjorde jeg opp for alt det gale jeg hadde gjort og la  det til rette. Veien var lang, arbeidet intenst, men i den fant jeg en lykke jeg aldri hadde kjent før. For jeg bygde opp min karakter; det godes atom strebet etter sin åndelighet. Nå er alt detty bak meg, og jeg lever i åndeverdenens strålende -og gledelige lys, og arbeider blant vennlige sjeler.

Jeg ble svidd av egoismens og galhetens ild. Jeg betalte, og betalte til siste øre, straffen. Nå er jeg i fred med hele åndeverdenen, slik den er med meg.»

«Jeg sender dette budskapet tilbake til menneskenes verden: Det finnes ikke i universet en metode hvorved 'noen kan unnslippe straffen for urett'. Hadde jeg visst dette, ville jeg ha levd ærlig blant dere og vært rettferdig mot mine medmennesker. Jeg visste det ikke, og jeg har betalt fullt ut, slik alle vil måtte betale fullt ut, for uvitenhet kan ikke unnskyldes.»

«Det har vært et privilegium å fortelle gjennom dere, om min erfaring i åndeverdenens jordiske,  lave sone. Hvis én mann nøler når han tenker på en enkelt egoistisk eller gal handling, og vender seg bort fra den på grunn av bedre forståelse, vil det påvirke meg og forbedre min tilstand.»

Følgende uttalelse om jordiske forhold er fra en annen ånd:

«Beltene eller sonene som ligger tett rundt jorden deres er utformet for å bosette uutviklede ånder når de er utenfor kroppen. Etter hvert som de vokser fra jordens lidenskaper og blir mer kjærlige, og raffinerte, går de over til en annen eller høyere sone. Mange forblir i den første eller jordiske sonen i årevis.»

«Vi i de høyere sonene prøver å lære dem at de må tilgi og glemme jordens urett, og i det arbeidet, å gå videre fra den jordiske tilstanden, men mange vender det døve øret til våre forslag og prøver å hevne den urett de har tatt imot mens de var på jorden. Alt dette er intenst virkelig, ja, denne sonen, i likhet med den fysiske, oppleves svært virkelig.»

«De som har gjort fremskritt, de som i begynnelsen gikk direkte gjennom dette beltet, på grunn av sin åndelige innsikt, ville aldri kommet tilbake til den atmosfæren, hvis det ikke var for deres kjærlighet til og ønske om å hjelpe menneskeheten.»

Som forklaring på denne tilstanden sa en annen ånd:

«Mange befinner seg fortsatt i jordiske tilstander/tanker når de forlater det dødelige legemet, på den grovere åndelige siden dere kaller den lavere sfæren, hvor de åndelige sansene ennå ikke er vekket til mottakelighet for åndelig skjelneevne.»

Igjen sa én:

«Jeg finner at svært mange kommer fra jordelivet i en svært mørk tilstand; og selvfølgelig graviteres eller trekkes de til steder med tilsvarende forhold. De vet ikke nøyaktig hvor de skal gå eller hva de skal gjøre. Faktisk er mange uvitende om noe annet enn den tilstanden de befinner seg i. Mange, altfor mange, er i en slumrende tilstand, noen i en dyp søvn som varer lenge, og det legges ned stor innsats for å vekke slike åndemennesker.» (igjen - som det beskrives i bokutdraget over og enda mer i denne klassike boken.)

Dette er en annen ånds opplevelse:

«Jeg hadde vært i livet etter døden i flere år da jeg ble tatt med til den laveste sfæren, og det jeg så der har blitt værende i minnet mitt siden den gang. Jeg ble tatt med av en guide som var vant til å arbeide på det lave, grove, jordnære planet. Vi beveger oss, som dere vet, med tankens hastighet. Mitt første inntrykk var en nedstigning i mørket, alt rundt meg var dystert, og for å gjøre redselen enda større kunne jeg høre stemmer selv om jeg ikke kunne se noen. Etter en tid, da jeg tilsynelatende ble vant til mørket, kunne jeg se folk rundt meg, stakkars menn og kvinner som ikke forsto at de hadde forlatt den fysiske kroppen, noen skrek fordi de ikke kunne unnslippe ofrene sine; de ​​de hadde gjort urett imot, men de var ikke der – det var deres oppvåknede bevissthet som brakte slike syn. Guiden snakket mildt til dem. Noen svarte med grove vitser, andre med munter latter; men noen få kom nærmere og lyttet mens han fortalte dem om deres tilstand og hva som måtte gjøres for å komme seg ut av dette mørket, som var deres egen skapelse, tankefengsel.

Vi har like mye problemer med å få disse stakkars 'åndemenneskene' å forstå tilstanden utenfor deres syn og berøring, som ...» du har med jordfolk.»

I begynnelsen, da jeg snakket med ånder som ikke visste at de var døde, slik det ordet vanligvis brukes, sjokkerte det tankene mine. Jeg kunne ikke da forestille meg at man kunne være i den tilstanden uten å vite det. Jeg visste ikke da at det neste livet virket så materielt, så håndgripelig, for disse i de lavere sfærer, - så likt 'det jordiske', vårt eget; heller ikke visste jeg at vi her og nå har en indre kropp, som, når den er atskilt fra det ytre kjødelige kledningen, er identisk, og  den samme som før, med de samme trekk, uttrykk og tanker. (Ja, den er tanke-modellen/originalen så å si, som den fysisk kroppen er dannet/formet/støpt etter...r.anm.) Når den første eller lavere sfæren faktisk blander seg med vår verden slik den gjør, hvordan kan de som nettopp har gått bort forstå sin tilstand, hvis de ikke har noen kunnskap om denne forandringen?

I nærvær av slike kjente fakta gjenstår ikke lenger spørsmålet om livets kontinuitet, og vi går videre til den viktigere påstanden om hvilke betingelser de såkalte døde møter når de krysser grensen. Hvor går grensen? Hvor er livet etter døden, og hva er det nye miljøet? Disse spørsmålene er viktige og blir besvart fra dag til dag, selv om få stiller spørsmålet, og av dem som stiller dem, er det færre som forstår. Verden er for opptatt med å skaffe penger, til å tenke seriøst over dette emnet.

La det ikke forstås slik at alle de levende døde er jordbundne og holdt i en slik mørkesone; av alle som går bort, er det bare noen få av de mange som holder seg der. Men la det huskes at forholdene i åndelige plan varierer i takt med menneskenes varierende karakterer, og at hver enkelt når det miljøet som hans jordiske liv har skapt grunnlaget for. Der vil han leve inntil han gjennom vekst og foredling via lidelser,  har oppnådd en mer avansert sone.

Disse åndenes opplevelser var uvanlige, forferdelige i alvorlighetsgrad og muligens ekstreme, men de er nødvendige for å illustrere hva de degenererte og onde må forvente. Andre har fortalt om underverkene og gledene ved de neste forholdene, slik de ble i stand til å føle og visualisere dem i begynnelsen. Hvor åndemenneskene er, hva de ser og nyter, avhenger av hva de, i deres jordiske liv, har gjort seg fortjent til. Hvor mange kjenner til dette?

De heldige bør hjelpe de uheldige; de ​​sterke bør forsvare de svake; de ​​intellektuelle bør lede de mentalt fattige med milde hender. Dette er den høyeste drivkraften  av religionen, åndeligheten i begge verdener, og en nødvendig prosess, hvis vi ønsker å berike oss selv i en av dem.

En ånd har sagt:

«Du kan ikke ha noen anelse om arten og omfanget av straffen som noen ånder må gjennomgå. Det finnes ikke noe helvete, og det påføres heller ikke tortur i åndeverdenen. Enhver som kommer her, bringer straffen med seg i sin egen natur. Når en ånd går fra jorden til denne verden, avgrenses hvert trekk ved dens naturlige vaner, prinsipper og lidenskaper fra deres åndelige trekk. Det kan ikke være noen bedrag hos oss.»

«Du vil tiltrekkes og "automatisk" bli plassert blant dem med lignende karakter, hvis natur samsvarer med din.»

«Det er ingen natt her, og følgelig ingen dag, i hvert fall ikke slik jeg en gang målte, og slik du fortsatt måler, tid. Tid her måles bare av følelser, hendelser og gjerninger. Det finnes mørke steder og mørkere sjeler her, slik det også finnes på jorden.»